Pressemelding april 2020
(scroll ned for bilder)
Det aller minst lystbetonte gjøremålet knyttet til det å gi ut musikk, er å skrive pressemeldinger. Fra tiden med Barfot, da jeg hadde platekontrakt med Majorstudio, er hjelp til å skrive pressemeldinger det eneste jeg savner. Jeg blir nesten fysisk uvel av å tigge om oppmerksomhet på denne måten, og vurderte lenge å bare la være. Men så er det jo noe selvmotsigende i det å gi ut musikk, for så å la være å gjøre folk oppmerksom på at du har gjort det. Så altså:
Jeg har laget et nytt album. Det var ikke planen. Jeg hadde kjempesuksess med reklamefilmen til albumet «Dødslevande» i 2016. Filmen der jeg skjeller ut folk som lytter til musikk fra høyttalerne på mobiltelefonen sin, gikk viralt noe så sinnssykt, og de to versjonene av den er til sammen vist mer enn 3 millioner ganger, og er delt av 25 000 mennesker. I kommentarfeltene ble den skrytt opp i skyene av folk som mente de hadde greie på markedsføring, og jeg, en norsk visesanger med norske tekster, fikk hundrevis av følgere fra hele verden og spørsmål av typen «when do you come to Portugal …?». En skulle tro at det var en flying start for en platelansering, men jeg har fortsatt mesteparten av CD-ene jeg trykket liggende i kjelleren, og albumet som filmen var reklame for, ble fullstendig oversett. Så nei, dere markedsføringseksperter: DET VAR IKKE VELLYKKET REKLAME!!!
Dødslevande var min solodebut, men ikke min første plate. Jeg har gitt ut musikk, både fonogram og noter, med ujevne mellomrom helt siden sensor i komponering sendte eksamensverket mitt, (en oktett for blåsere!), til Musikkhusets forlag i Oslo midt på nittitallet en gang, og dermed fikk det utgitt. Men jeg har aldri satset på musikk som levevei, og jeg tror det har sammenheng med en grunnleggende pessimistisk livsholdning, og en relativt moderat selvtillit. Når jeg lykkes med å skrive ferdig noe som jeg er fornøyd med, har jeg alltid følelsen av å ha hatt kjempeflaks. Jeg tenker alltid at jeg aldri kommer til å klare å skrive noe så fint igjen. Da er det umulig å tro på en karriere som musiker.
Så etter Dødslevande tenkte jeg jo at nok var nok. – Skriv litt kormusikk, sa jeg til meg selv. Les en bok og se noen sesonger med et eller annet, slik alle andre gjør. Men så holder det på, dette hodet mitt, lager på rim og melodilinjer, akkordrekker og motstemmer, helt uten mitt samtykke. Det gir blanke i at jeg faktisk ikke har tid til slike fornøyelser. Snart hadde det presset fram ideer nok til et helt album, og noe av stoffet var såpass spennende at det var umulig å holde fingrene unna. Det mest interessante med dette nye stoffet, var at det insisterte på å få slippe å være popmusikk. Jeg liker jo å kalle meg visesanger, men popsjangeren har jo alltid hatt en viss innflytelse på hvordan jeg har pakket inn visene mine. Det var utrolig befriende å kjenne på hvordan dette nye materialet trakk meg tilbake til de mer klassiske røttene mine, til nittitallet og kammermusikken jeg laget og fikk gitt ut den gangen. (Hører med til historien at den heller ikke solgte noe særlig.) Da jeg begynte å instrumentere for fagott, strykekvintett og piano begynte brikkene å falle ordentlig på plass. Da jeg oppdaget at tekstene mine ikke bare lengtet tilbake til 90-tallet, men til 1890-tallet, fikk jeg en følelse av å holde på med noe som kunne komme til å framstå som helhetlig. Mitt i denne prosessen tok Stavanger Symfoniorkester kontakt og lurte på om jeg vil være gjest hos dem i konsertserien Endelig Helg. Det var som bestilt. Det siste lille puffet som gjorde at jeg tenkte, – OK, så lager jeg et album til, da. Og her er det, et samtidsfornektende, nostalgisk og romantisk lengtende gamlis-album som hyller enkelheten i åretak og naturalhusholdning, og sørger over at tenkningens tid er på hell. Håper du vil lytte.
Releasekonserten som var planlagt på Spor5 i Stavanger den 16. april er selvsagt flyttet. Ny dato er 18. november, og da stiller jeg selvsagt med hele ensemblet som bidrar på platen:
Evgeniya Leonova, fagott,
Bjarte Mo, og Benedikte Kyllingstad, fiolin
Wouter Raubenheimer, bratsj
Ilmari Hopkins, cello
Magnus Rød Haugland, kontrabass
Henning Rød Haugland, piano
Trond Ole Paulsen, vokal, akustisk gitar, tekst, musikk og arrangementer
Opptak, miks og mastring: Dag Øverland, Studioline, Stavanger.
