Trond Ole Paulsen

Jeg lengter nok av og til etter en tid da sammenhengene i tilværelsen var litt lettere å forstå. Som den tiden da man steg om bord i båten sin når man skulle til byen. Den tiden da man steg om bord i båten, grep årene,  dro til og kjente hvordan båten gled framover. Forholdet mellom kraften i åretaket og distansen båten flyttet seg, var åpenbar. Det eneste man etterlot seg var noen sekunders kjølvannsstripe.

Nå setter jeg meg i bilen når jeg skal til byen. Jeg etterlater meg langt mer enn en kjølvannsstripe: Isen på Grønland smelter, det blir flom i Florida, jordras i Jølster og skogbrann i Australia …

Med åretak ror jeg tilbake til noe som det går an å forholde seg til. Du kan bli med: Klikk deg tilbake til 1890.