Visesanger - en veldig ydmyk tittel ...
Ja, jeg liker å kalle meg visesanger. Jeg vet det låter utrendy og 70-talls, men i mitt musikerliv er det først og fremst det jeg driver med for tiden. Jeg skriver og synger viser, arrangerer dem for gammeldagse instrumenter som strykere, piano og fagott og gir dem ut på hypermoderne strømmetjenester som Spotify og Youtube, men i bunn og grunn altså:
Jeg er visesanger.
Forskjellen på visesangere og artister er først og fremst at vi visesangere insisterer på at teksten skal være det sentrale. På mine konserter lurer jeg lytterne til å forholde seg til tekst ved å snakke dem inn i låtene før jeg framfører dem. Kom og hør. Det funker.
Artister, i motsetning til visesangere, er hakket mer opptatt av sitt eget ego enn av tekstformidling. Det er en påstand, ja. Jeg har ikke forskning som underbygger det.
Jeg har alltid tenkt at ved å kalle meg visesanger, framstår jeg nok som mindre selvopptatt, selvhøytidelig og selvhevdende enn de som smykker seg med titler som artist eller kunstner. Jeg er jo en god Ola Nordmann som eier en hel masse skam i livet, og jeg vil jo nødig ta mer plass en jeg fortjener.
Visesanger er en ydmyk tittel og TEKSTEN ER DET VIKTIGE!
Ikke personen som framfører den.
Det har jeg alltid tenkt.
Så var det en føkkings megakverulant som spurte: Du Paulsen, handler ikke alle tekstene dine stort sett bare om deg selv, om dine egne nevroser og lengsler, om ditt eget begjær, din egen undring og beundring? Er det ikke bare du selv som er i fokus når du synger disse visene dine, egentlig? Er ikke alt bare en iscenesettelse av egoet ditt?
Jo …