Pressemelding 30. September 2024
(scroll ned for bilder)
Antikaotika – et musikalsk medikament mot kaosfølelse, kanskje …
Jeg, Trond Ole Paulsen, har laget et nytt album. Det tredje i rekken. Jeg har forsøkt å slutte mange ganger, men jeg greier det ikke. Hodet holder på. Hensynsløst. En slags fireårs-syklus. 2016, 2020 og nå … Denne gangen er det et slags konseptalbum. Man kan spørre seg hva som er vitsen. Men denne gangen har jeg i hvert fall laget noe som låter ganske unikt. 2024-vokal med wienerklassisistiske akkompagnementer. Ja, det har vært løye, som vi sier i Stavanger.
Hva ville Mozart og de ha gjort?
Uansett: Det heter Antikaotika og er et forsøk på å lage et musikalsk og lyrisk medikament mot økende kaosfølelse. Jeg har gått grundig til verks. I arrangementene har jeg valgt bort nesten alt som minner meg om vår tid. Hva ville Mozart og de ha gjort? Det har vært spørsmålet. Det var mindre kaos den gangen de levde, Haydn og Mozart og Beethoven. Tror jeg. Musikken deres var i balanse – i hvert fall fram til Beethoven gikk bananas. Jeg har hermet. Originalene er bedre.
Strykekvintett med musikere fra Stavanger Symfoniorkester
Band og gitar ble erstattet med en strykekvintett. Kontrabass i stedet for to bratsjer, vel og merke. Alle fantastiske folk fra SSO. Jeg halte og dro i materialet for å få det så langt tilbake mot 1700-tallet som mulig. Så kom produsent Øyvind Grong og sa at det får være grenser for nostalgisk sentimentalitet, og dro det litt tilbake igjen. Han la på perkusjon og bitte litt elektrisk bass og sånn. Trakk en tuba opp av sekken. Det ble tøft. Jeg måtte innrømme det.
Å temme hverdagens kaoskrefter … yeah right …
Tekstlig sett har jeg tatt for meg ulike typer mer eller mindre hverdagslige kaoskrefter, og forsøkt å temme dem. Jeg er usikker på om jeg har kommet opp med strategier som funker, med et par unntak: Du seiler, eg ror er, en sang om hvordan du får et parforhold til å fungere. Lykkes man der, har man kvittet seg med en svært brysom kaosgenerator. Gitaren min fikk bli med på denne. På tittelsporet har jeg forsøkt å løfte blikket litt fra det hverdagslige. Det er mange som tilbyr kaoskontrollerende løsninger. Det har det alltid vært. På Antikaotika henvender jeg meg til noen av dem.
Resten av låtene er blindveier til sjelefred, dessverre.
Men albumet som helhet, det er slik jeg vil at musikk skal være.
Akk ja …
Så var det denne markedsføringen … Jeg vil heller bare spille for åtte brunsnegler i hagen enn å by på meg selv på TikTok og Snapchat, eller å lage daglige oppdateringer fra mitt hverdagsliv til inntekt for Meta. Men å la være å fortelle om det når man har laget en hel plate, er litt som å sy en bunad og legge den i en kasse på loftet. Så nå vet i hvert fall du det. Paulsen på Hinna gir ut sitt tredje soloalbum den 30.09.2024.
Disse har bidratt:
Trond Ole Paulsen, vokal og gitar
Bjarte Mo, fiolin
Benedicte Kyllingstad, fiolin
Wouter Raubenheimer, bratsj
Ilmari Hopkins, Cello
Ivan Zavgorodniy, Kontrabass
Øyvind Grong, Tuba, El-bass, kor, perkusjon.
Tekst, musikk + kor- og strykearrangementer: Trond Ole Paulsen
Arrangementer for perkusjon og kor: Øyvind Grong
Utgitt av Dogbay Sounds
Produsert, mikset og mastret i Stavanger av Øyvind Grong
Foto: Privat + Wikimedia Commons
Foto og cover design: Trond Ole Paulsen
Pressemelding april 2020
(scroll ned for bilder)
Det aller minst lystbetonte gjøremålet knyttet til det å gi ut musikk, er å skrive pressemeldinger. Fra tiden med Barfot, da jeg hadde platekontrakt med Majorstudio, er hjelp til å skrive pressemeldinger det eneste jeg savner. Jeg blir nesten fysisk uvel av å tigge om oppmerksomhet på denne måten, og vurderte lenge å bare la være. Men så er det jo noe selvmotsigende i det å gi ut musikk, for så å la være å gjøre folk oppmerksom på at du har gjort det. Så altså:
Jeg har laget et nytt album. Det var ikke planen. Jeg hadde kjempesuksess med reklamefilmen til albumet «Dødslevande» i 2016. Filmen der jeg skjeller ut folk som lytter til musikk fra høyttalerne på mobiltelefonen sin, gikk viralt noe så sinnssykt, og de to versjonene av den er til sammen vist mer enn 3 millioner ganger, og er delt av 25 000 mennesker. I kommentarfeltene ble den skrytt opp i skyene av folk som mente de hadde greie på markedsføring, og jeg, en norsk visesanger med norske tekster, fikk hundrevis av følgere fra hele verden og spørsmål av typen «when do you come to Portugal …?». En skulle tro at det var en flying start for en platelansering, men jeg har fortsatt mesteparten av CD-ene jeg trykket liggende i kjelleren, og albumet som filmen var reklame for, ble fullstendig oversett. Så nei, dere markedsføringseksperter: DET VAR IKKE VELLYKKET REKLAME!!!
Dødslevande var min solodebut, men ikke min første plate. Jeg har gitt ut musikk, både fonogram og noter, med ujevne mellomrom helt siden sensor i komponering sendte eksamensverket mitt, (en oktett for blåsere!), til Musikkhusets forlag i Oslo midt på nittitallet en gang, og dermed fikk det utgitt. Men jeg har aldri satset på musikk som levevei, og jeg tror det har sammenheng med en grunnleggende pessimistisk livsholdning, og en relativt moderat selvtillit. Når jeg lykkes med å skrive ferdig noe som jeg er fornøyd med, har jeg alltid følelsen av å ha hatt kjempeflaks. Jeg tenker alltid at jeg aldri kommer til å klare å skrive noe så fint igjen. Da er det umulig å tro på en karriere som musiker.
Så etter Dødslevande tenkte jeg jo at nok var nok. – Skriv litt kormusikk, sa jeg til meg selv. Les en bok og se noen sesonger med et eller annet, slik alle andre gjør. Men så holder det på, dette hodet mitt, lager på rim og melodilinjer, akkordrekker og motstemmer, helt uten mitt samtykke. Det gir blanke i at jeg faktisk ikke har tid til slike fornøyelser. Snart hadde det presset fram ideer nok til et helt album, og noe av stoffet var såpass spennende at det var umulig å holde fingrene unna. Det mest interessante med dette nye stoffet, var at det insisterte på å få slippe å være popmusikk. Jeg liker jo å kalle meg visesanger, men popsjangeren har jo alltid hatt en viss innflytelse på hvordan jeg har pakket inn visene mine. Det var utrolig befriende å kjenne på hvordan dette nye materialet trakk meg tilbake til de mer klassiske røttene mine, til nittitallet og kammermusikken jeg laget og fikk gitt ut den gangen. (Hører med til historien at den heller ikke solgte noe særlig.) Da jeg begynte å instrumentere for fagott, strykekvintett og piano begynte brikkene å falle ordentlig på plass. Da jeg oppdaget at tekstene mine ikke bare lengtet tilbake til 90-tallet, men til 1890-tallet, fikk jeg en følelse av å holde på med noe som kunne komme til å framstå som helhetlig. Mitt i denne prosessen tok Stavanger Symfoniorkester kontakt og lurte på om jeg vil være gjest hos dem i konsertserien Endelig Helg. Det var som bestilt. Det siste lille puffet som gjorde at jeg tenkte, – OK, så lager jeg et album til, da. Og her er det, et samtidsfornektende, nostalgisk og romantisk lengtende gamlis-album som hyller enkelheten i åretak og naturalhusholdning, og sørger over at tenkningens tid er på hell. Håper du vil lytte.
Releasekonserten som var planlagt på Spor5 i Stavanger den 16. april er selvsagt flyttet. Ny dato er 18. november, og da stiller jeg selvsagt med hele ensemblet som bidrar på platen:
Evgeniya Leonova, fagott,
Bjarte Mo, og Benedikte Kyllingstad, fiolin
Wouter Raubenheimer, bratsj
Ilmari Hopkins, cello
Magnus Rød Haugland, kontrabass
Henning Rød Haugland, piano
Trond Ole Paulsen, vokal, akustisk gitar, tekst, musikk og arrangementer
Opptak, miks og mastring: Dag Øverland, Studioline, Stavanger.
